lyotard

Lyotard

Jean-Francois Lyotard er kanskje en glemt mann, litt som filosofi er et glemt fag. Jeg leser hans foredrag som kretser rundt Kants filosofi og kjenner like stor avstand til Kant sin rasjonalitet som jeg gjør til Lyotards oppløsing av det moderne prosjekt. Både Kants overdrevne skjematisering og kompleksitet og Lyotards postmoderne oppløsning av denne, får meg til å stritte i mot. Går du ut døren fra ditt filosofiske lønnkammer møter du verdens aktivitet, viljestyrke, utforskningstrang og erobringslyst i all sin utfordrende kraft. Er det da riktig å slå knute på seg i jakten på universelle lover eller løse seg opp i tynne luften som et svar på denne utfordringen. Lyotards «Forflytninger» får meg til å se meg om etter andre løsninger. Den lille boken er dog ikke uten gullkorn; «Ettersom vår fellesarv mer og mer vurderes utfra frihetens lov, øker usikkerheten omkring ting vi tidligere trodde på, og det sosiale nettverket blir stadig mer sårbart, innholdsfattig, skrøpelig og … spindelvevstynt.» I dette siste finner vi noe av problemene vi har i møte med den ideologiske og kollektivistiske volden vi utsettes for i vår tid. Overgripernes fellesarv er overhodet ikke blitt til med bakgrunn i frihetens lov.