coddling-haidt

The Coddling of the Amerivan Mind.

Hvis en filosof kan sies å kunne noe ut over systembygging, som ikke er like populært som det en gang var, så er det a) å kommer opp med nye begreper som kan gi oss et bedre grep på verden og b) avdekke den underliggende tenkningen som ligger til grunn for andres verdensanskuelse. I denne populære boken går det faktisk litt galt i mine øyne. I bunn så har mange liberalere og sentrister en forestilling om at vi progressivt og lineært er på vei fra det verre til det bedre i en jevnt stigende kurve. Klarer vi ikke å holde denne bevegelsen er det noe galt fatt og i mange tilfelle tilbys det da terapi eller omskolering for å komme tilbake på sporet. Jeg er ikke sikker på det. Var det verre eller bedre å leve i renessansens Italia? Var det verre eller bedre å være europeer under opplysningstiden? Var det verre eller bedre å være inuitt etter at fjordene frøs og vikingene forsvant? Hva hvis Eyjafjallajökull går i luften igjen og dekket hele nordlig halvkule med sot slik at det ble skikkelig steinkaldt her, men ikke før vi har begynt å slåss hardt innbyrdes. Er det verre eller bedre da? Jeg forstår også at det går an å ale opp mer robuste mennesker som går mindre i tottene på hverandre, men vi kan ikke “løse” det menneskelige problem eller bilegge striden en gang for alle. Alt er i evig endring og vi må alltid trekke tau, forhandle og slåss for vår plass i verden. Å tenke seg noe annet er å drive selvskading med en forherdet optimisme på avveier.